Utrolig nok er de to siste bøkene jeg har lest begge skrevet av britiske dyslektikere. En ren tilfeldighet. Begge er klatrerelaterte selvbiografier, begge inspirerende, men jeg drister meg til å kalle den ene god litteratur, og den andre svært middelmådig. Den skrivedyktig dyslektikeren er Andy Kirkpatrick, mens den litt mindre begavede er Jerry Moffatt.
Førstnevnte har i mine øyne levert en bragd av en bok med Psychovertical som herved anbefales på det aller, aller grøvste. En sjeldent ærlig og reflektert beretning som også problematiserer kombinasjonen klatrefanatisme og familieliv. Appellerende fortellerstruktur; i annethvert kapittel befinner vi oss i Yosemite hvor Kirkpatrick som første brite forsøker å soloere superharde og superfarlige Reticent wall, mens han i atter annethvert kapittel forteller sin livshistorie som klatrer. Han hadde som kjent en ekstremt bratt læringskurve, noe som førte til de mest sinnsyke epics jeg har lest på flere år. Stemmen til Kirkpatrick er alltid tydelig tilstede som formidler. Stikkord er det mest treffsikre britiske vidd og entusiastisk fortellerglede.
Nå har det seg jo slik at vinterbestigniner i Patagonia, nye hårete linjer i Chamonix og storveggssoloering lett blir mer storslått litteratur enn gode gamle turer på cragget, men Moffatt har sågar fylt en hel bok med beretninger fra sitt liv på 80-tallet som verdens ledende klippeklatrer. Og det er jo et kjent faktum at de britiske klatreetiske retningslinjene er ganske hårde (bolter er så og si fraværende), særlig på 70- og 80-tallet, noe som skaper mye marginale, desperate situasjoner som tidvis blir besnærende lesning. Men språket blir for platt og rett-fram, knapt noen metaforer, "så gjorde jeg det, så gjorde jeg det", gjerne med en punchline i retning av "ahhh, det er digg å være best", kjemisk fritt for selvironi. Litt inspirerende var det innrømmelig å lese om treningsmetodene hans, men den svake romantiske nostalgien som siver gjennom de nøkterne beretningene var tidvis litt klam, og tidvis litt fin. Men skal du bare lese én bok av en britisk klatredyslektiker i år, gå for Kirkpatrick. Her fra et av foredragene hans:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar