Mega Mega Mega

Kanonøkt på Mega med Erik i formiddag. Begge var i utganspunktet en anelse sedate og forbeholdne, men vi psyka hverandre opp og endte opp med hvalrosspusting + primalskrik på våre respektive crux. Erik jobbet på Franzefoss (8/8+, F7c) (en rute som sannsynligvis ikke passer så godt for han) og jeg på Sadisco (8, F7b+). Etter først å ha vært deprimert i 20 minutter, gikk Erik lett Franzecruxet (den venstre originalvarianten) tre ganger på rad på topptau og jobbet inn sekvensen gjennom de tre første boltene. Han var klar for å sende.... I mellomtiden viste Sadisco seg å være for våt til å bli besteget (du hadde rett Anders - etter hardt regn tar det nok 48 timer eller mer før den er tørr), men jeg gikk cruxet på led i første og øvde deretter inn ruta på topptau etpar, tre ganger. Erik gjorde så to tapre ledeforsøk, men falt av da han entret cruxet grunnet pump. Konklusjonen ble vel at å klatre 10 dager på rad som han har gjort i det siste kanskje er grunnen til at han ikke gikk den. Mer restitusjon må til! Begge rutene blir perseruter for oss begge, så vi prøver å komme tilbake snarest. En bra økt. Deilig å ta i skikkelig!!!!





Her et bilde av Eriks onsightforsøk på Vatan på samme crag for en måneds tid siden. Han kjempet hardt, men falt i toppen.

Skådalen

Det craget i Oslo hvor det er størst sannsynlighet for å møte Henrik Mestad og Jo Nesbø? Et superløst drittcrag forbeholdt handikappede, barn og nybegynnere vil mange hevde, men det er nå engang VÅRT lokale drittcrag (ett minutt å kjøre unna Risvollen), og derfor gunstig å avlegge en visitt når tiden er knapp og man bare vil være ute i sola noen timer. Jeg hadde til hensikt å dogge Femi Gange (8-) og finne ut om det er noe vits i å jobbe den inn med anmarsjsko på venstre fot (jeg skadet storttåa for etpar måneder siden og den leger svært langsomt, så jeg får enda ikke på meg klatresko). Sunniva gikk prosjektet sitt på topptau og går det lett på led neste gang hvis hun gidder. Jeg dogget ruta mi, men må vel bare konkludere med at den er såpass tynn og krimpete dvs. krever såpass delikate fotplasseringer at den blir såpass mye vanskeligere med anmarsjsko at jeg lar den ligge til tåa er fin igjen. Jeg klatret forresten noen lettere ruter barbeint. Interessant. Klatringen føltes ny og jeg følte meg som et barn igjen. Fri og i naturen. En fin formiddag på craget, selv om vi glemte bananer.

Kjærestetur på Store Austabottind

Store Austabottind i Hurrungane, nordvestryggen via Vestre Austabottind (normalveien). En fantastisk klyveaffære / klatring grad 1 og 2 i spennende, eksponerte omgivelser (turen går langs en pukkelrygget bred egg med Berdalsbreen på den ene siden og Austabottbreen på den andre). Tauet og kilene ble liggende i sekken og vi sparte nok masse tid på det. På vei opp møtte vi en kanin på ca 1900 meter. På toppen så vi en ørn. På vei ned møtte vi en russisk familie med to ungdommer (ca 14 og 17) som hadde kjørt bil fra Moskva for å klatre i Jotunheimen! Mannen hadde bart og isøks. Nydelig! Dagen etter hadde de planlagt å gå en VARIANT av samme tur. Hallo? Ja, skal man først gjøre det skal man gjøre det skikkelig. Vi ble styrket i troen på at det ikke trenger være noen motsetning mellom familieliv og klatring. Endte opp med drøye seks timer tur-retur bilen, men følte at vi hadde vært på en lang reise og at vi var et helt annet sted mentalt etter turen enn da vi startet. Revitaliserende! Dette var Sunnivas første topptur og opptakten til (forhåpentligvis) Storen om noen uker. Vi føler oss rede, må bare terpe litt på rappellering og standplassmekking, leeeenge siden. Vi ble også inspirerte til å gå traversen av Austabottindene via Søre (3-4), men det får bli neste år.



Det eksponerte svaet som heldigvis var isfritt


Snødekt egg og klyvende sol




Det lille, luftige toppunktet


Mhææ. Ved beitostølen red ylva på fjellgeiter