Det så ut til å bli en lovende dag på Fetsund. Tarjei hadde nettopp sendt en 7A og var lykkelig. To hviledager på rad for mitt vedkommende måtte jo bety formtopp, jeg hadde fullført morgenens tredje kaffekopp og solen viste sitt blide åsyn. Mao: vi var Gira som to 15-år gamle skatere, klare for Storofsen. Det ene sekundet prater vi uanstrengt om fremtidige turer og tripper forventingsfullt bortover stien. Det neste ligger jeg nede i en grøft med intense smerter i ryggen og snøvler. Den lille trebrua på anmarsjen hadde gitt etter og kollapset. Om en planke knakk da jeg trådte ned på den og jeg tok med meg resten av brua i fallet, eller om jeg skle på brua og forårsaket kollapsen ved å falle på brua vites ikke, alt gikk så fort. Det som er sikkert er at brua åkkesom ikke kan ha vært særlig solid og sannsynligvis burde ha vært sikret med et tau man kunne holde seg i, men jeg kan selvsagt kun skylde meg selv som ikke trådte forsiktigere frem. Jeg slapp unna med etpar ribbeinsbrudd, ingen punktert lunge og ikke noe stress med ryggraden. Var vel egentlig sinnsykt heldig, de steinene under brua ser helt aølskdfjaåslfkdj ut når man tar de nærmere i øyesyn og fallet var nok på fire meter. Interessant med ribbeinsbrudd - en veldig ren, avgrenset og konsentrert form for smerte, på en måte langt på vei å foretrekke fremfor alle former for hodeskader, kvalme, influensa og sånt dill. En real sak, lissom. Men selvsagt veldig begrensende. Superpes med alle former for bevegelse. Legens dårlige nyhet var at sesongen KAN være over,slutt, død (men, HAHA, sesongen varer jo året rundt, man kan alltids dra til granitgrottan og Kjuge!!!!!). Legens gode nyhet var at bevegelse noenlunde innenfor smertegrensen er bra og at helbredelsesprosessen tar den tiden det tar uansett hva jeg gjør, noe som kan bety at jeg kanskje kan begynne å henge litt på fingerbrett om en uke eller to, vi får se. I mellomtiden blir det å gjøre mye husarbeid i svært sakte tempo, samtidig som jeg ikke faller i Carb-Fella som stuegris.....
