Andy Cave

Nettopp fullført to bøker av den britiske alpinisten (og doktoren i lingvistikk) Andy Cave, som herved anbefales alle som ser seg ferdig med Krakauer og Simpson, men ikke kjenner veien videre i senmodernitetens fjellektyrejungel. "Learning to breathe" (2005) er en slags selvbiografi som skildrer Cave´s overgang fra et liv som 16 år gammel gruvearbeider i Sheffield på 80-tallet, til profesjonell fjellguide og superalpinist. I overgangen pløyer han dypt ned i omstendighetene rundt den ett år lange gruvestreiken i 1984 (IKKE aktuelt å henge på cragget med streikebryterne) og resultatene av Thatchers hårde hånd i et lite sårbart gruvesamfunn. Klatringen trekker Cave sakte, men sikkert ut av livet i gruva, men han rekker å ta en doktorgrad og soloere masse harde grit-ruter før boken kulminerer i den ekstremt marginale og hårete førstebestigningen av nordveggen på Changabang i indisk Himalaya (1997), skildret i bokas siste tredjedel.



Changaband-bestigningen hadde tragiske følger for deler av ekspedisjonsdeltakerne, og oppfølgeren "Thin White Line" (2008) starter med en slags indre dialog der Cave problematiserer sitt eget forhold til ekstrem klatring og de post-traumatiske etterdønningene det å miste noen nære i fjellet nødvendigvis skaper. Sakte finner han tilbake til klatregleden igjen, og boken er en samling korte historier / høydepunkter fra ulike turer/ekspedisjoner i årene etter Changabang. En personlig favoritt er førstebestigningen av Skjoldet på Kjerag med en ung Leo Houlding i 97 (dagen før Skjoldet var planen å også frigjøre Hoka Hey, men Dag Hagen og en annen fyr hadde hørt rykter om den forestående bestigningen, kom først til innsteget, og sikret ihvertfall delvis den norske ære med Cave/Houlding bare en halvtime bak!) Men selv om Cave er en entusiastisk og solid fjellklatrer ligger fokuset hans på høyere og mer alpine fjell mer forbundet med Eventyr med stor E. Kjerag fungerer litt som trening, og for å "balansere" all is/snø-klatringen. Vi er innom sinnsyk klatring på østsiden av Fitzroy (et fjell i Patagonia som nylig ble avlagt en visitt av Bjørn Eivind Årthun, se siste nummer av bladet Klatring), men bokas høydepunkt er imidlertid bestigningen av Mt. Kennedy´s north buttress i Alaska i alpin stil. Shit, dette er villmark! Ekspedisjonen flys inn (alternativet er flere uker med vandring), flyveren må lande på en BRE, og de gjør en LØS avtale om å bli plukket opp etpar uker senere HVIS været tillater det. Når rasjonene i tillegg viser seg å være knappe, blir dette en nervepirrende rammefortelling rundt selve klatringen som står svært godt på egne ben. Fabelaktig lesning! Språket er ført med dønn solid penn, avmålt, litt tørrvittig kanskje, definitivt upretensiøst, men likevel en anelse akademisk.



Jeg leste bøkene i omvendt kronologisk rekkefølge, noe som fungerte svært godt. "Thin White Line" er mer actionpakket, og inneholder kun klatreskildringer og refleksjoner rundt et liv som dedikert klatrer, mens "Learning to breathe" er en selvbiografi, med ca 40-50% ikke-klatrestoff, altså litt mer for spesielt interessert (de som interesserer seg for vår nære historie generelt og britisk nyere historie spesiet). Begge bøkene er å finne på play.com til 6.99 pund (inklusiv frakt). Perfekt opplading til isklatring i januar.

Neste bok ut er en ny lesing av Mark Twight´s "Kiss or kill", og så blir det spennende å ta fatt på biografien til Tomaz Humar.....