Miniepic i Jotunheimen

Arbeidstittel: Hybris. Alternativ tittel: Lugging. Alternativ tittel 2: Epic shit, løst som faen.

Det hele starter riktig så idyllisk. Nydelig morgensol over Bygdin, dypping av Gullbrød i pulverkaffe, gammel skipskaptein som snakker med seg selv. Vi ankommer Torfinnsbu og setter igang innover i Gjendealpene, nærmere bestemt gjennom Svartdalen (som går på tvers gjennom Gjendealpene med Knutholstindene++ på høyre (østre) flanke og Torfinnstindene på den vestre. Mot toppen av Vestre Leirungstind var det fram med tauet én taulengde (en superløs, kjip renne), men ellers var det enklest å la det ligge i sekken. Planen var å prøve på Knutholstindtraversen, men siden vi fikk en ekstremt sen start pga rutetidene (vi gikk fra Torfinnsbu kl 11.00), var vi beredt på å avbryte traversen halvveis, noe vi også gjorde. Straffen for å avbryte traversen på et ureglementert sted var 1000 høydemeter med ekstremt bratt steinrøys / grustak ned til Svartdalen fra Vesle Knutholstind. Tiden begynte å bli knapp i forhold til mørkets frembrudd så vi prøvde å "skli" fortest mulig nedover på steinene eller vi holdt hverandre i hendene, og Sunniva på min ryggsekk, og ropte ting som "KOM IGJEN - HØYRE SVING..... NÅ!!" mens vi "svingte" små slalomsvinger for å gjøre fremdriften mindre bratt. Når en av oss falt dempet den andre fallet ved å forsøke å holde igjen. Vi må ha holdt på sånn halvannen time før vi var ned i dalen.

Mose og lyng var som balsam for anklene. Men over en time til Gjendebu gjensto, og klokken nærmet seg ti, så det var ingen tid til å hvile på tyttebærene. Vi småjogget videre uten engang å ta oss tid til å ta ut stein i skoene eller fylle vann i bekken. Da vi kom bort til nedfarten til Gjendevatn var det så mørkt at det var vanskelig å finne de røde T´ene, og da vi entret den tette bjørkeskogen i deltaet som omkranser enden av Gjendevatn var det så mørkt at vi ikke så de ti kuene som beitet rundt stien før vi var 10 meter fra dem. Sunniva sa akkurat de riktige ordene som fikk kuene til å luske vekk, mens vi, mildt fortvilte og dehydrerte løp så fort vi kunne for å prøve å komme fram før det, øh, ble for mørkt til å komme fram. Plutselig har vi plumpet og er mitt ute i en myr. Oj. Stien hadde forsvunnet et helt annet sted og vi må ha fulgt et av områdets mange dyretråkk som endte ut i ingenting. Så nære, så nære, men allikevel så langt ifra! Jaja, tenkte vi. Her er det bare å lokalisere den første store elven, for så å finne broa, som igjen vil få oss tilbake på rett sti. Etter mye møje og tilsammen fire grove plump til midt på leggene finner vi elven, men, akk, ingen bro. Skulle vi gå medstrøms eller motstrøms?

Vi valgt å gå oppover, et fatalt valg skulle det vise seg. 25 minutter senere hadde vi enda ikke funnet noen bro, men gjort noen halvhjertede vadeforsøk over den sterkt vannføre elva (den bruste såpass at det var vanskelig å føre en normal samtale på elvebredden). Nå så vi knapt over på den andre. Det var nå eller aldri. Jeg proklamerte at "dette har jeg gjort mye før, dette er jeg god på", og gjorde ett siste desperate vadeforsøk. Fem meter over. Puh. Foreløpig suksess. Jeg måtte rett og slett gamble siden jeg ikke så hvor jeg tråkket. Så ble ting plutselig veldig kaotisk og vanskelig. Steinene tok slutt, men den andre elvebredden var bare tre meter unna! Jeg mente jeg så noen mørke avskygninger under vannoverflaten og satte foten ned..... OJ. En kulp! Auda. Jeg gikk under til brystet og måtte bikkjesvømme slukøret tilbake til Sunniva. Kaldt, kaldt. Hutre, hutre. Av med alt vått og på med det vi hadde igjen av klær i sekken: to stilongser og ett par votter. Nå var det så og si blitt bekmørkt, så vi skjønte at vi ikke hadde sjans til å finne frem til telt/soveposer og hodelykter som lå på brygga ved gjendebu, men at vi måtte bevege oss for å holde varmen. Så da var det å labbe formålsløst rundt i myra med drittung sekk da. Herlig. Det eneste lyspunktet var at vi så våte at vi sluttet å legge merke til om vi plumpet. Allikevel var dette for utmattende til at vi kunne holde på med det hele natten, så vi satte oss like så godt ned, så tett som overhodet mulig inntil hverandre for å holde varmen, og ventet på soloppgangen som var seks timer unna. Litt anstrengt prøvde vi å prate uanstrengt om bryllupsplanene til neste år ("kanskje ikke fjellbryllup likevel eller...?") og hvilke kinoer vi skulle se til uka. Sunniva klarte faktisk å duppe av litt der vi satt (det hjelper å ha gått 12 timers fjelltur). Jeg dro fram iPhone´n. Hører 15 sekunder av en Flying Lotus remix, ooops, batteriet flatt. Over til Sunnivas telefon, en Nokia fra 90-tallet(?), hei, den har Soduko!!!! Redningen! Vanskelighetsgrad? - helt klart ´vanskelig´ - her skal det TENKES på andre ting! Perfekt eskapisme. Jeg satt faktisk og tenkte høyt for virkelig å prøve å holde fokus. 03:00 - det begynner til alt overmål å regne, men vi dekker oss til med etpar plastposer, og spiser polarbrød med den aldeles uslålige kombinasjonen av nugatti og peanøttsmør. 05:45 - vi kan begynne å bevege oss igjen, og finner broa etter bare ti minutter. En halvtime senere sitter vi i tørkerommet på Gjendebu og ler. Uvirkelig fantastisk. Ut av deg sjæl og alt det der.

På en måte den beste turen vi har vært på siden vi lærte så mye pga alle feilene vi gjorde. Siden det gikk så bra virket ikke turen avskrekkende, men snarere inspirerende i retning av ´dette må vi gjøre riktig neste gang´, vi må lære oss fjellet bedre. Brått er fjellbryllup atter et alternativ....